Demoniserer Florenskij

Replikk til Magnus Ljunggren

På bloggen «Världen österut» går professor emeritus Magnus Ljunggren ut med flere angrep på Pavel Florenskij. Noen av dem kunne vært berettiget hvis ikke Ljunggren hadde innhyllet sin argumentasjon i usakligheter.

Det mest påfallende med Ljunggrens bloginnlegg er hvordan han i det vesentlige repeterer synspunktene i Michael Hagemeisters artikkel «Wiederverzauberung der Welt, Florenskijs neues Mittelalter», som ble utgitt i år 2000. Ljunggrens introduksjon til Florenskij er en ren parafrase av Hagemeister:

Hagemeister:„…ein ‚Universalgenie’ sei er gewesen, ein ‚Pascal unserer Zeit’, ein ‚russischer Leibniz’, ein ‚Leonardo da Vinci des 20. Jahrhunderts’. Florenskijs vielfältige Begabungen und tiefgründige Gelehrtheit werden als ‘überwältigend’ und ‘einschüchternd’ beschrieben“ (Hagemeister 2000, 22).

Ljunggren: „Han [Florenskij] brukar framställas som en av det gångna seklets främsta ryska kulturpersonligheter, en polyhistor med smått ofattbar kunnskapsbredd. Han har liknats vid Leonardo da Vinci, Pascal och Leibniz.“

 

Forenklinger

I likhet med Hagemeister konstruerer Ljunggren et forenklet bilde av en Florenskij-forskning som angivelig kun består av “hymner” og ”superlativer”. Jeg kan følgelig ikke kritisere Ljunggren uten delvis også å kritisere Hagemeister. Hagemeister gjorde dog en pionérinnsats ved å avdekke Florenskijs antisemittisme. Ljunggren utvider ikke Hagemeisters perspektiv med noen nye fakta eller analyser. Men han bidrar med en rekke krasse og udokumenterte påstander.

For eksempel hevdes det at Florenskij var «altigennom slavofil», fremmed for det vestlige, og aldri besøkte Vesten (Florenskij reiste faktisk til Tyskland i 1897). Florenskijs forhold til Europa er komplisert – og ved å redusere problemet til tradisjonell slavofili ignorerer Ljunggren en hel forskningstradisjon. Dersom Ljunggren vil noe mer enn bare å sverte Florenskij, bør han ta høyde for arbeidene til Frank Haney og Wolfgang Ullman. Disse fremhever både hvordan Florenskij adapterte tysk og engelsk tankegods på en helt annen måte enn det som var vanlig i Russland på 1800- og 1900-tallet, og hvordan han i noen tilfeller gikk flere tiår forut for ideer som skulle bli sentrale i vestlig filosofi og naturvitenskap.

Andre eksempler på grove forenklinger er når Vasilij Rozanov – en av datidens sentrale skribenter – blir redusert til en viljeløs marionett for den 26 år yngre Florenskij. Ljunggren skriver bent frem at «Rozanov var fjärrstyrd». Ljunggren har viet flere år av sin forskning til den russiske symbolismen. Jeg regner derfor med at det er mot bedre vitende når han fører den russiske sofiologiske skolens opprinnelse til Florenskij, og ikke til Vladimir Solovjov. Likeledes håper jeg at det er en forsnakkelse når Ljunggren antyder at Lenin i 1921 valgte å ikke utvise Florenskij fordi den unge Sovjetstaten behøvde hans forskning på ikoner!

 

Sjelegranskning

Som akademiker burde Ljunggren være mer ydmyk overfor sammenhengenes kompleksitet. I stedet fyrer han løs med skråsikre beskyldninger som grenser til sjelegranskning idet han anklager Florenskij for feighet («han var för fegför att offentligt stå för sin extrema hållning»). Ljunggren gjør et billig poeng av at Florenskij etter arrestasjonen i 1933 ikke holdt ut sikkerhetstjenestens tortur: «Det är ett faktum at Florenskij tidigt dukade under för GPU:s förhörsmetoder. Han lämnade ut vänner och tillstod groteska utlandsbaserade sammansvärjningar» skriver Ljunggren. Selv ville jeg vært forsiktig med å bebreide Florenskij for å ha gitt etter for isolasjon, trusler og manglende søvn.

Naturligvis er alt som Florenskij skrev og gjorde etter at han ble arrestert innhyllet i et slør av uvitenhet. Vi kan ikke vite hva som beveget Florenskij da han underskrev tilståelsen om å ha ledet en monarkistisk-fascistisk sammensvergelse. Men det vi vet er at han var den siste blant sine medtiltalte som skrev under på tilståelsen. En av Florenskijs medfanger – Pavel Giduljanov – beretter om hvordan han oppfordret Florenskij til å undertegne: «Jeg overbeviste prof. Florenskij om å følge vårt eksempel, og med rent hjerte tilstå. Dette fordi han med sin stahet hindret vår frigivelse» (Brev fra Giduljanov 24.1.1934, publisert av Andronik Trubatsjov i 2009). Man kan ut fra dette tenke seg at Florenskij med sin underskrift også var drevet av edle motiver.

I varetektsfengslet skrev Florenskij artikkelen «Framtidens tänkta statsbildning». Her nevner han Hitler og Mussolini i positive ordelag. Det er imidlertid uhistorisk av Ljunggren å sette Florenskijs formuleringer i sammenheng med de antisemittiske brevene som ble skrevet tjue år tidligere. For det første er det ingenting som tyder på at Florenskij i 1933 var kjent med rekkevidden av nazismens jødehat. For det andre ignorerer Ljunggren glatt at dette notatet ble til i en kontekst av fangenskap og tortur, hvor anklagen nettop lød på kontrarevolusjonært samarbeid med nazistene.

 

Frykt og fascinasjon

Som hos Hagemeister legger Ljunggren opp til et totalperspektiv på Florenskij som lar antisemittismen bli det prismet gjennom hvilket Ljunggren (og Hagemeister) vurderer alt fra Florenskijs estetikk og sofiologi til hans personlighet. Ikke desto mindre er det påfallende hvor liten interesse Ljunggren viser for det Florenskij faktisk skriver. Det stemmer at Florenskij i 1913 var overbevist om at jødene hadde utført et ritualmord mot gutten Jusjtsjinskij. Det Ljunggren åpenbart ikke har fått med seg, er at Florenskij selv vurderte ritualmordet som noe positivt. Florenskijs brev til Rozanov bærer preg av en ønsketenkning om at jødene faktisk bedriver ritualmord. I ritualmordet så Florenskij et uttrykk for en ekte, opprinnelig religiøsitet:

«”Pinlig” er det i vårt opplyste århundre å innrømme dette, men det sier jeg, at jøder som drikker goyenes blod står meg mye nærmere enn de som ikke gjør det, f. eks. Bejlis. De som drikker blod er jøder, de andre er jidder. (…) Fryktelig er gutten Jusjtsjinskijs død, og hvem vet, k[anskje] han er en martyr i kirkelig betydning. De som ofret ham må bli funnet og straffet. Men, la dette være mellom oss, så lenge det i verden finnes ritualmord, så er ikke verden helt død, ikke helt positivisert, og ikke helt sluppet opp for luft. Mordet på Jusjtsjinskij er en forferdelig tragedie. Men tragedien renser verden, og skaker hjertene på et velgjørende vis» (Florenskij 28.9.1913).

Hvordan skal vi forstå en slik uttalelse? Florenskijs forhold til jødedommen synes å være en forvirrende sammensetning av frykt og fascinasjon. Han adapterer antisemittiske myter, men tolker dem i noen tilfeller «pro-semittisk». Særlig viser dette seg i Florenskijs beundring for matematikere av jødisk hærkomst – Albert Einstein og Georg Cantor. I begge tilfeller står det Florenskij oppfatter som jødiske dyder, sentralt for hvordan han vurderer deres vitenskapelige resultater. I en artikkel av 1904 skriver han om Cantor som et lysende eksempel på en «jødisk» målrettethet og urokkelighet i troen. Cantor er «Moses» som fører folket til Israel og matematikken til symbolet for Guds «absolutte personlighet» (Florenskij: Sobranie sotsjinenij I, 125 ff.).

Men hvordan kan den hebraiskkyndige Florenskij i 1913 helt ubegrunnet gi sin tilslutning til noe så absurd som en anklage om ritualmord? Jeg anser at det her er to sannsynlige svar. For det første forutsetter Florenskijs symbolisme en antikantiansk tanke om at fenomenet i seg selv vitner om noumenet. Det finnes ingen idéer uten realitet (ingen røyk uten ild). Bare eksistensen av en idé om ritualmord er nok til å konkludere med eksistensen av selve ritualmordet. For det andre søker Florenskij motbilder til den moderne positivismen og sekulariseringen. Idet ledende representanter for jødedommen og kristendommen under prosessen mot Bejlis fornektet ritualmordet, og på denne måten (i Florenskijs tolkning) forsøkte å relativisere jødene til å bli som «alle andre», så han jødedommens spiritualitet som truet. En positivist karakteriserer han med det nedsettende begrepet jidd – hvilket for ham betyr en frafallen jøde som hverken identifiserer seg med ritualmordet eller med den jødiske religion som sådan.

I et senere brev skriver Florenskij om kastrasjon av jøder. Leser vi sitatet i dets sammenheng er ikke dette noe han eksplisitt oppfordrer til. Snarere føyer formuleringen seg inn i en ekstremt dualistisk tenkning. På den ene siden beundrer Florenskij jødedommen fordi jødene er det utvalgte folk. På den andre siden mener Florenskij at jødene satte mennesket i forbindelse med Satan. For den tidlige Florenskij er jødene historiens Nemesis, og alt som lar seg assosiere med det jødiske – det være seg ritualer, skrifter eller vitenskapelige oppdagelser gjort av jøder – blir derfor tolket i enten ekstremt positive, eller ekstremt negative kategorier. Derav følger en komplisert dialektikk full av selvmotsigelser, som er en egen undersøkelse verdt. På grunnlag av en selektiv eksegese innenfor et ille valgt kildematerial mener Florenskij at sekulariteten har spredd seg inn i kristendommen ved at sekulære jøder har fått barn med kristne. Kastrasjon av jøder er det eneste virkelige botemiddelet mot sekularisering. Men det er utillatelig, fordi det ville betydd kristendommens endelige nederlag.

Det som Florenskij har til felles med ekstreme rasistiske ideologier som nazismen, er forståelsen av en kausal sammenheng mellom biologi og kultur. Således blir det symbolistiske prinsippet om all-enhet i rasismen pervertert. Det som skiller Florenskijs tanker fra rasismen er hans kategoriske avvisning av evolusjon i enhver form. For Florenskij står Darwin (og følgelig også sosialdarwinismen) for den mest vulgære form for positivisme og sekularisering. Rasebegrepet handler ikke hos Florenskij om ekskludering og ensretting, men tvert imot om å forstå menneskeheten i dens mangfold.

I noen tilfeller forsøker Florenskij tilogmed å konstruere sin egen herkomst som noe orientalsk og multietnisk. I et brev til Rozanov den 10. august 1909 mener han at hans mors slektsnavn Saparova følger av den semittiske roten saphar, og fortsetter med å spekulere over sine angivelig afrikanske forfedre. Jeg tror neppe at en «rasande antisemit» ville ha tillatt seg å se muligheten for selv å ha semittisk opphav.

 

Manglende kontekstualisering

Flere av Florenskijs uttalelser i forbindelse med «ritualmord-skandalen» i 1913 er stygge – og det gjelder ikke bare i vårt eget retrospektive holocaust-perspektiv, men også i forhold til Florenskijs egen samtid. Det er ikke mitt poeng å forsvare Florenskij – eller å benekte hans antisemittiske trekk. Men å kontekstualisere er noe annet enn å forsvare. Det som mangler hos Ljunggren (og for så vidt også hos Hagemeister), er en vurdering av Florenskij på bakgrunn av den russiske modernismens egne erkjennelsesteoretiske betingelser. I stedet setter Ljunggren alt fra Florenskijs platonisme, til sofiologi, ikonperspektiv og konkrete metafysikk under overskriften «en rasande antisemit», uten at han på noen måte viser hva som skulle være antisemittisk i dette.

Det er nok klart, slik den tyske slavisten Holger Kusse skriver, at Florenskij i brevene til Rozanov instrumentaliserte sin filosofi i rasistisk retning – men det er igjen noe annet enn å påstå at antisemittisme er den drivende kraften i Florenskijs filosofi (Kusse 2001: Harmonieangst, Anmerkungen zur dunklen Seite Pavel Florenskijs i Appendix 2. Materialien zu Pavel Florenskij).For min del kan jeg vanskelig se antisemittisme som noe annet enn et perifert element i Florenskijs mangfoldige og varierte interessefelter – et element som begrenser seg til årene 1913-14 og innflytelsen fra Rozanov.

 

Styrker fordommer

Det er viktig at vi som forskere er nyanserte i vår kritikk – og skiller det antisemittiske hos en tenker fra det som ikke er antisemittisk. Faren ved å skulle underbygge Florenskijs antisemittisme med alt fra hans filosofi, til hans biografi og personlighet, er at Ljunggren demoniserer Florenskij, og dermed risikerer å forankre antisemittisme i bestemte stereotypier. Ljunggren beskriver Florenskij i vendinger som: «han fungerade helt enkelt som Rozanovs onde ande», «Ibland drömde han om att bli munk. Han log sällan, var inte begåvad för social kommunikation», eller «…han bar på ett mörker, något dionysiskt som han i sitt skapande sökte tukta».

Slike karakteristikker er problematiske av to grunner:

For det første ender vi opp med et bagatellisert og klisjéaktig bilde av antisemittismen – som om antisemittismen begrenser seg til bestemte religiøse og spiritistiske miljøer. All historisk erfaring fra det 20. århundret viser at dette er en illusjon.

For det andre faller vi inn i en sort-hvitt tenkning om Florenskij. Ut fra Ljunggrens formuleringer er det åpenbart at Florenskij ikke er med oss, men mot oss. Herav følger også Ljunggrens lettvinte påstand om at Florenskij var «fremmed» for det vestlige. Idet Ljunggren betjener seg av de antisemittiske brevene til Rozanov for å utføre et totalangrep mot Florenskij, blir faktisk den manikeismen som Ljunggren indirekte tilskriver Florenskij, vel så karakteristisk for Ljunggren selv. Han avslutter sitt innlegg om Florenskij med følgende sammenfatning:

«Nazismen “avvänjer massorna från demokratiska tankeformer (…)” och pekar därmed framåt mot den globala nyordning där Hjälten skall pånyttfödas och Den Himmelska Helheten – äntligen – återskapas».

Således blir Florenskij flyttet ut av sin egen kontekst, og fordømt på grunnlag av parametre som er fjernt fra det som Florenskij selv så som kjernepunktene i sin livsoppfatning. Dette bidrar hverken til å forklare fenomenet Florenskij eller antisemittismen, men muligens til å styrke fordommer i Sverige om russisk kultur og filosofi.

Uppsala, den 7. april 2014,

Fabian Heffermehl.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s